Hvordan tror vi?

«Mens han var i Jerusalem under påskefesten, kom mange til tro på hans navn da de så tegnene han gjorde.Men Jesus viste dem ingen fortrolighet, for han kjente alle og trengte ikke at noen skulle vitne om mennesket. Han visste selv hva som bodde i mennesket.»

Johannes 1.23-25

 

Denne andakten vurderte jeg lenge å ikke skrive. Dette er et av de tøffere temaene som har blitt tatt opp i denne serien med andakter. Men for meg har det vært viktig i det siste, og derfor velger jeg nå å dele det med dere.

 

Er all tro en tro til frelse? En rekke steder i Bibelen leser vi om hvordan mennesker kommer til tro, og også om hvordan disiplene stadig «kommer til tro», som i vers 11 av dette kapittelet. Det fremgår av Skriften, og da kanskje spesielt her i Johannes evangelium at der er noen som kommer til tro som er en gudegitt tro, mens andre tror på Jesus uten å få denne troen. Hva er dette? Gir dette oss grunn til å frykte for vår frelse?

 

Jeg vil påstå at svaret ganske enkelt er et stort «NEI!». Vi trenger ikke å frykte. Her handler det om forskjellen på en relasjon til, mot det å tro på et virke som noen har, eller ha kjennskap til noen. Altså kunnskap om noen. La meg utdype dette litt.

 

Nikodemus kommer i det neste kapitelet til Jesus om natten. Han sier følgende: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.». Troen til Nikodemus her er på mange måter riktig og viktig. Han opplyser fakta om det han har sett, om det han har lært og det han har hørt om Jesus. Han kommer ikke til Herren med en vilje om omvendelse eller tilbedelse, men som til en likemann, som til en annen lærer. Det vi vet om Nikodemus er at han er en høyt aktet mann, han er velstående og kommer fra en velstående familie. Vi får vite at han er en av jødenes ledere, en rådsherre. Og vi får vite at han er en lærer. At han er velstående vet vi ut i fra posisjon og navn. Han har et romersk navn, men er jøde. Enten har han da romerske foreldre, eller jødiske foreldre som har hatt muligheten til å kjøpe seg romersk borgerskap om slik kunne gi ham et slikt navn. Vi vet at han er en fariseer, noe som gjør at han er godt kjent i Guds ord, og at han har store deler av Guds lov memorert. Han lever nok et liv som mange av oss i dag ville ansett som et verdig liv, som et frelst liv. Han er en aktet religiøs person. Når han kommer til Jesus, kommer han ikke som en synder som ber om nåde for sine synder, men som en med rang, en som har lyktes. Han anerkjenner Jesus som «en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.»(3.2). Altså anerkjenner han også at Jesus, på linje med seg selv er en Guds mann. Han har tydeligvis hørt en del om Jesus, og potensielt hørt en del av det Jesus har å si. Problemet ligger i at han kommer i sin egen rettferdighet.

 

I versene som denne andakten åpner med, skjer noe lignende. Jesus er i Jerusalem, og mange kommer til tro på grunn av de underne han gjør. De, som Jesus sier i Matteus 12.39, en ond og utro slekt som krever tegn. Og troen baserer seg på de tegnene de ser, ikke på den han er eller på den han er en del av, den trefoldige Gud. De skal få et tegn, Jona-tegnet, Jesus selv skal ligge i jordens dyp, slik som Jona var i fisken. Dette er det han svarer da jødene spør ham om å gi dem et tegn for å vise den autoriteten han hadde da han drev ut markedsfolket fra tempelet. (2.12-22). Han ønsker ikke at folk skal tilbe tegnene, de er jo bare ment til å peke på Herren, men at de skal tilbe og ære Gud.

 

I vårt samfunn i dag vet vi mye om hvordan denne troen, som Jesus ikke har fortrolighet til, ser ut. Vi har sosiale medier, blogger, tabloidaviser og sladdersider som lar oss vite alt om andre. Du trenger ikke lete lenge før du er ekspert på hvem naboen din er, hans eller hennes interesser, familierelasjoner, yrkesliv, favorittmat. Du kan finne så mye om folk at du ender opp med å tro at du kjenner dem. Men dersom du ikke er i relasjon til dem, kjenner du dem ikke. Du kjenner til et ytre menneske. Du kjenner til den de ønsker, eller kanskje ikke ønsker, at du skal se. Dersom du skulle finne på å forholde deg til dem som at du kjenner dem intimt, risikerer du i å få en rettsordre som hindrer deg fra å komme i nærheten av dem. Et eksempel av dette er er sønnene til Skevas, som vi leser om i Apostlenes gjerninger 19.13-16. De så hva apostlene gjorde når de drev ut onde ånder, og ville gjøre det samme, men ble revet i stykker av den besatte mannen. De så hva som ble gjort. De så sikker hvordan det ble gjort. Problemet lå i det at de ikke kjente den det var gjort ved, Jesus Kristus. For å kjenne noen, må du ha relasjon til dem. Denne kan du ikke lese deg til, du må bygge den. Det må dannes en gjensidig relasjon, der det blir gjort rom for fortrolighet. Disiplene som «kommer til tro» er i en relasjon, en vandring med Jesus. De ser stadig nye sider av ham, mer som bekrefter hvem han er og hvem han er for dem. De vandrer i en relasjon til Jesus, og blir stadig sikrere i det at han virkelig er Guds sønn.

 

Kjære leser; kjenner du Jesus, eller kjenner du bare til ham? Har du en relasjon til han? Får han plassen som Herre i ditt liv? Dersom Jesus for deg er i periferien, og du ikke bruker tid med ham, er han da Herre i ditt liv? Bli ikke redd av det du leser her. Dersom du er i en ørkenvandring, og Gud virker fjern, men du er i en søken, så er du på rett vei. Om livet går lett og du opplever å møte Jesus i hverdagen, så er du også på rett vei. Det er noe annet dersom vi er av dem som i det ytre opptrer som kristne, og som gjerne kan mye fra skriften, men har glemt vår første kjærlighet (Åpenbaringen 2.4), og bare går i en vane. Vi blir som hvitkalkede graver (Mat 23.27). Livet er ikke et liv i en vandring med Jesus, men et liv der Gud blir tilpasset våre ønsker og behov. Da har ditt liv som kristen blitt religiøsitet, en livsstil, men et skall. Da er det på tide å våkne. Det er på tide å søke Herren. Det er på tide å vende seg bort fra religion og falsk trygghet i det vi har av jordisk sikkerhet, og søke en relasjon til Jesus der han er å finne, der han er nummer 1, og alt det andre står lavere i prioritet.

 

Nikodemus, som vi snakket om tidligere i andakten, fikk selv komme til tro, og han fikk være med å gravlegge Herren. Han fikk det tegnet som han trengte, og han fikk oppleve hvem Jesus var (Joh 19.39). Han var ikke lenger en som leste Facbook-profilen til Jesus, og trodde han visste hvem Jesus var. Han var blitt en som var kjent med Jesus, og trodde på ham som Guds enbårne sønn.

 

La oss ikke ha en tro som baserer seg på religiøsitet, tegn eller kunnskap om. En tro på Jesus, der Herren er den som definerer den vi er. Der vi bruker tid med ham, og får oppleve å kunne bryte ut med Peter; «Du er Messias, den levende Guds Sønn»(Matt 16.16). En tro, forankret i Guds ord, i bønn og tilbedelse, der vi søker Herren og stadig lærer ham bedre å kjenne– en relasjon til ham. Det er en tro til frelse. «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» Matteus 6.33

 

Kjære leser, ta gjerne kontakt med oss om du ønsker å få hjelp i din vandring med Jesus. La oss støtte hverandre og bygge hverandre opp i troen. Om du ikke kjenner han, så la andre som kjenner ham få introdusere dere.

 

Alt godt

Thomas Mulelid