Herren skal gå foran deg

«Herren selv skal gå foran deg. Han skal være med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. Vær ikke redd og mist ikke motet!»
5.Mosebok 31.8
 
Det er mange vidunderlige løfter i Guds ord. Løfter gitt til enkeltpersoner, og løfter gitt til hele Guds folk. I 5.mos 31.8 leser vi et løfte som er gitt til Josva da Moses satte ham inn som leder for folket. Han var den som skulle få lede folket inn i det lovede landet. Løftet er sterkt; Herren selv skal gå foran deg. Han skal være med deg. Tenk å få gå i et slikt løfte, en slik visshet. Det er ikke en selv som skal bryte bølgene, Herren gjør det. Herren leder. Josva kunne trygt gå frem, slik han ble kalt til, i visshet om at Herren ville lede ham og folket dit det var godt for dem å komme. Hans oppgave var stor, han var jo leder for folket, men han selv hadde en som ledet ham, som gjorde at hans egen oppgave ble mindre, ikke fikk den helt største betydning; men han var et egnet redskap.
 
Om vi flytter oss til det nye testamentet kan vi lese om Johannes, døperen. I Johannes 1.19 og utover leser vi om forvirringen rundt denne mannen. Folket spør om han er Messias, han nekter for det og avviser påstanden. Videre spør folket om han er Elia. I Malaki 4.5 kan vi lese om at Elia skal komme før Herrens dag kommer, så det var rett av folket å forvente at Elia skulle komme. Johannes avviser også denne påstanden og sier om seg selv at han er «en røst som roper i ødemarken; Gjør Herrens vei rett...». Han sier altså ikke en gang om seg selv at han er «Røsten» i ødemarken, men han er «en røst i ødemarken». Denne mannen som forbereder folket på Jesu komme, og som vi vet at blir satt høyt, ser ut til ikke selv å se viktigheten av den han er. Kanskje hadde han ikke kunne stått i den oppgaven han gjorde dersom han så betydningen av sitt virke. Jesus sier om han «Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes. Men den minste i himmelriket er større enn han» (Matt 11.11). Altså er han, slik Jesus ser på det, den største som har stått frem blant oss mennesker. Jesus gjør ikke noe for å dysse ned denne påstanden. Før han sier dette, beskriver han Johannes som profeten som skulle komme å rydde vei (11.7-10) og fortsetter med å fortelle dem at Johannes er den Elia som skulle komme.
 
Betyr dette at bibelen snakker imot seg selv, eller at Johannes eller Jesus har feil om dette? Nei, og kanskje litt ja. Johannes så ikke den fulle dybden eller tyngden av sitt virke. Han fikk være et redskap for Herren, som var villig og ble brukt til det Herren ønskte ham til, når Herren ønskte det. Dette gjorde at han nok i situasjonen ikke så betydningen av hvem han var, og det var heller ikke det som var viktig for ham. Han gikk i ferdiglagte gjerninger, og gjorde det Herren ba ham om. For ham, i hans daglige virke, var det nok ikke noe som røpet at han var Elia, eller noen i nærheten av den viktigheten som Elia hadde for det jødiske folket. Johannes, slik som Elia, var egnede redskap som ble brukt av Herren. De hadde ikke sitt eget for øyet, men de tjente sin Herre og mester!
 
Hvordan er det med oss? Tjener vi Herren? Er vi egnede redskaper som Han kan og får bruke? Eller, er vi oss selv nok? Får Herren bare deler av livet vårt? Er vi sanne etterfølgere, disipler? Eller satser vi på at vi er «innafor» med å kalle oss Jesu etterfølgere og leve liv som blant andre ser flott ut, men som ikke er dedikert til Kristus? Kanskje våger vi ikke skille oss ut fra verden rundt?
 
Jeg håper vi kan si som Døperen sier i Johannes 3.30: «Hans skal vokse, jeg skal avta.» For om Jesus får bli stor for oss, kan vi komme til slutningen som Paulus kommer til i Galaterne 2.20: «jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.». Om vi kommer frem til denne sannheten, da får Kristus bli stor for oss; Han får vokse, vi avtar. Vi får bli egnede redskaper og kan ta del i løftet som Josva fikk gjennom Moses: «Herren selv skal gå foran deg. Han skal være med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. Vær ikke redd og mist ikke motet!»
 
Måtte Jesus, vår Herre og mester, stadig bli større for oss, hos oss og iblant oss!
Alt Godt
Thomas Mulelid